Uhøytidlig, utadvent og glad i en fest – Dublin ønsker deg mer enn gjerne velkommen…

Han minner meg om en mytologisk figur fra irsk folketro, og det er ikke noe vondt i det. Han er nydelig – fasinerende, synes jeg. Jeg påpeker det for Joe som fordeler kald drikke til oss. Han er enig.
Den lille mannen er et eneste stort smil der han diskret har lagt sin elsk på ei av jentene i den travle puben Oliver St. John Gogarty. Ivrig danser han etter henne i sin egen takt uavhengig av musikerne som fyller rommet med irske folkesanger.
Vi skåler og drikker. Fire stykker på tur denne gangen; Joe, foreldrene mine (Mamsen og PK) og jeg.
– Hva het den igjen, sangen du klappet til, spør Mamsen. – Wild Rover, svarer jeg. Vi skal høre den noen ganger i løpet av turen.

Vi begynte så og si på toppen. Oppe i Gravity Bar på det populære bryggeriet hadde vi nesten 360 graders utsikt over Dublin by – med Irlands sorte gull i glassene; Guinness.
Guinness Storehouse: ettersom vi jobbet oss oppover mot toppen leste vi om Arthur Guinness, mannen bak det berømte ølet. Om hvordan han signerte en leieavtale på 9000 år(!), noe som kostet ham en innledende sum på £100,- og deretter £45 per år. Videre passerte vi store mengder bygg, naturlig som ristede,  beskrivelser av prosessen med å fremstille ølet, prøvesmaking (selvfølgelig), reklame og markedsføring og så til slutt: baren med den deiligste pint med Guinness – inkludert i billetten.

– Nectar of the Gods, smattet Joe og gliste fornøyd. Enda han er på hjemmebane hadde han ikke vært på bryggeriet før. Jeg er vanligvis ikke så glad i Guinness, men her i Dublin synes jeg den er god, så jeg smattet litt jeg også. Smaken på ølet her er så mye fyldigere og rikere enn hjemme hvor det smaker vannet.

Utenfor de store vinduene regnet og skinte solen om hverandre.  – Sommeren er den dagen sola skinner, hørte vi sist vi var i Irland. Jeg krysset fingre for at vi ville være heldigere med været denne gangen.

Da det ble snakk om å reise tilbake til Irland – og ta med mine respektive – var jeg ikke i tvil om at én kveld skulle dedikeres Gallagher’s Boxty House. En boxty er en potetpannekake servert med deilig fyll, for eksempel kylling i en kremet saus, noe jeg spiste da vi sist var her, i 2004. Pannekakene ble ikke glemt! Og restauranten har holdt stand siden de åpnet dørene i 1989. Joe har gode minner herfra fra da han bodde her i -92. – Det var travelt her allerede den gang, sier han.

Vi har bestilt bord til klokken syv. Tre minutter over står vi i døren til den travle restauranten. Får bord langt nede i kjelleren. Litt bortgjemt, men koselig for det. Drikke?
– Cider , sier jeg bestemt. Det spiller ingen rolle om det passer til pannekakene eller ikke, jeg har sett så frem til en skikkelig cider at nå vil jeg ikke vente lenger. Bulmers kommer på bordet og valg blir tatt fra menyen som også tilbyr tradisjonelle Irish Stews. Men boxty it is. – Excellent choice nikker kelneren Bobby til Joe som velger Gaelic Boxty – pannekake fylt med biff i en kremet whisky/sopp/peppersaus. Vi andre går for pannekaker med kylling, med lam og min egen som er mer en slags meksikansk (og sterk!) versjon. Bobby er hele tiden behagelig til stede, servicen er upåklagelig. Og pannekakene metter. Cideren og ølet metter. Men vi går videre til neste pub etterpå for mer drikke likevel.

Til venstre: Dave Browne gjennomfører 100 timers rekordforsøk! Til høyre: For Phil Lynott-fans pågår det en utstilling i Stephen’s Green Shopping Centre fra 6.juli og frem til 31.august.

Restauranten ligger midt i det populære Temple Bar, på sørsiden av elven Liffey. Da Joe bodde i Irland på nittitallet var stort sett studenter, kunstnere, små gallerier og butikker som holdt til her. Så fikk området sitt ansiktsløft da det ble hipt og trendy å ferdes her, dermed kom turistene også. Idag ligger det tett i tett med puber og restauranter her, avbrutt av butikker som Urban Outfitters og North Face.
Snart står vi utenfor baren Temple Bar som ikveld er stappfull av folk som vil se Dave Browne slå Guinness Verdensrekord med å spille gitar i 100 timer. Også utenfor har folk samlet seg idet det kun er få minutter igjen. Det klappes inne som ute mens nedtellingen pågår, og har man spilt i så mange timer kan man like gjerne spille litt til – han stopper nemlig ikke der!

Vi trasker rolig opp Grafton Street der barmfarge Molly Malone forsatt drasser på sine ”Cockles and Mussels”, ser en og annen gatemusikant opptre før vi finner frem til hotellet. Det begynner å regne da vi kommer inn døren.

Det er sol da vi rusler ned Grafton Street igjen. Krysser en bro og fortsetter i rolig tempo opp O’Connell Street der vi kikker nysjerrig opp på The Spire, en 121 meter høy ”nål” i rustfritt stål som spidder himmelen over oss.
Vi passerer et lite ferskvaremarked i en sidegate, kommer tilbake til elven igjen og krysser Ha’Penny Bridge før vi er tilbake igjen i Temple Bar. Broen var byens første over Liffey og det kostet en halv penny å krysse den, derav navnet.
Vi kjøper quiche og pastries på The Bakery, setter oss ned på Queen of Tarts og nyter en kopp kaffe, og avslutter oppholdet i Stephen’s Green Shopping Centre som huser Europas største innendørsklokke.

Oppholdet blir en smakebit for foreldrene mine og et hyggelig gjensyn for oss selv. Det har skyet til igjen da vi setter oss i bilen, lirer av oss saftige gloser over énveissystemet i Dublin (Vi kjenner området rundt St. Stephen’s Green-parken godt nå) og setter kursen vestover…