Vi kryper under dynen. Flisene på gulvet er kalde, og når natten setter inn synker temperaturen i rommet. Jeg kikker ned på de røde og gule gulvflisene som er så typiske i de vakre husene i kolonistil. Vi har vandret i de trange gatene ikveld. Fant en liten restaurant med deilig vegetarlasagne. Varmet oss med et glass vin et annet sted med peis. Hørte de lokale indianerne spille ”El Condor Pasa” for n’te gang. Gleder oss til morgendagen, og det fargerike markedet.
– Hør på denne, sier han og griper cd’spilleren. Vi tar hver vår øreplugg i øret og kryper under dynen igjen.
– Denne er spesiell for meg. Etter 4 måneder på veien sammen har vi delt gode og onde dager allerede. Glede, nye venner, frustrasjon, sykdom, sinne.

Baby I’ve been searching like everybody else
Can’t say nothing different about myself
Sometimes I’m an angel
And sometimes I’m cruel
And when it comes to love
I’m just another fool
Yes, I’ll climb a mountain
I’m gonna swim the sea
There ain’t no act of God girl
Could keep you safe from me
My arms are reaching out
Out across this canyon
I’m asking you to be my true companion
True companion 

Jeg blir rørt. Melodien treffer meg, og pianospillet er nydelig. Gulfargen på veggene i det sparsommelig møblerte rommet varmer litt mer nå. Jeg snur meg og ser på ham. Min kjære, som jeg møtte  bare få måneder tidligere. Han stryker meg på kinnet. Vi reiser. Har ikke lovet hverandre for mye. Ennå.

When the years have done irreparable harm
I can see us walking slowly arm in arm
Just like the couple on the corner do
‘Cause girl I will always be in love with you

Evt. se den her

Vi reiser fra kaldt til varmt – til kaldt igjen. Vi reiser sent og tidlig. Da er det godt noen har tatt hensyn til det.

På Sandefjord Lufthavn Torp sine Facebook-sider så jeg igår at de tilbyr oppbevaring av vintertøy for de som skal til Syden. De har sikkert hatt det tilbudet en stund, men jeg har egentlig aldri tenkt på at et slikt tilbud er der en gang, jeg har ikke trengt det selv. Men ja, så bra!!
Det er disse tingene man ikke tenker på før man står midt i det. Jeg vet at vinterjakka mi ville være noe herk å skulle ta med seg(!) – den er lite villig til å la seg pakke ned i grunn. Derfor har det vært deilig å kunne legge den igjen i bilen når jeg har blitt kjørt til flyplassen.

Og så da, når man kommer hjem etter en lang ferie. Når flyet lander er butikkene stengt og du kommer på at hjemme venter et tomt kjøleskap. Noen får venner eller familie til å handle inn melk og brød kanskje… Jeg mener bestemt at jeg har sett enkelte flyplasser tilby en pakke der du får de nødvendigste matvarene som du kan ta med hjem. Var det Gardemoen? Jeg finner ikke noe på deres websider nå.
En svensk bloggerinne som farter mye om dagen etterlyste et lite ICA på flyplassen, så man får handlet inn.

En ting vi har savnet på flyplass er postkontor.  Ikke alle flyplasser har det, og jeg synes stadig Joe og jeg har vært på farta også skulle vi gjerne hatt sendt et brev før vi hopper på neste fly.

Hva skulle du ønske deg fra en flyplass?

Når vi drar? – Når bilen er ferdig, svarer vi. Og sakte men sikkert nærmer vi oss.

Nylig var vi på Land Rover Owners Show i Peterborough, England. Det var vår tredje (og siste?) gang, og egentlig skulle vi vært der med bilen vår. Stilt oss opp med de andre ambulansene (og de kjempehyggelige eierne!), fyrt opp grillen og gitt oss selv en skikkelig boost før turen.
Dessverre var det innbrudd der bilen er parkert rett før så Joe rakk ikke bli ferdig for å få den på veien. Heldigvis var det bare kjapt omsetlige ting tyvene var ute etter, så vi mistet noe verktøy og en generator – ingen bildeler, men låsen på bakdøra så ikke bra ut. Siden hele området ble sperret av for CSI, rakk vi altså ikke å bli klare.

I motsetning til de to tidligere turene til messa visste Joe denne gang eksakt hva han var ute etter, og en del av det fant vi, til de gode prisene vi ville ha.

I utgangspunktet skulle vi ha mange flere oppdateringer her på sidene våre om progressen med bilen. Men det hadde kanskje vært mest for spesielt interesserte da det til nå har vært mye mekanisk, mye jobb med å forebygge mot rust, og nå til sist all sprayingen. Mulig vi legger ut en oversikt når Joe har tid til å strukturere og kommentere det hele.
Som sagt, han har brukt en del tid på å spraye. Bilen skal bli sort og mørk grå, men de første lagene har en rimelig sterk lakk som skal beskytte. Vi skal altså ikke være med i Camel Trophy selv om fargen på bildene ser sånn u.t

What’s next?
Hjul og dekk. Joe snuser rundt og har vel funnet ut hvor den beste dealen er. De er ikke billige, men de skal holde godt og lenge. Vi ser også etter noen gode seter. De setene han i utgangspunktet hadde forelsket seg i fungerer ikke så bra i lengden da de ikke støtter godt nok opp under låret.

Vi håper å begynne på selve cab-delen, altså det som blir bo-delen på bilen, på nyåret. Da blir det nok flere bilder, siden jeg satser på å bli litt mer involvert selv.

Dette blir bra!

(OBS: Øverste bildet er fra messa, altså ikke vår bil)

Å lære seg språk er aldri feil. Å vedlikeholde det man ha lært kan være en utfordring dog.

Det begynner å bli noen år siden turen gjennom Latin-Amerika. Joe og jeg skal snart feire ti år sammen! Jeg plukket opp en del spansk i løpet av den turen og mot slutten bestemte jeg for å sy det hele sammen med et spanskkurs.
Jeg befant meg da i Quito, Ecuador og var glad for det. Vi opplevde nemlig spansken de snakket der som veldig rett frem og ren, til forskjell fra andre land som hadde mer slang og slo sammen ordene mer.

Jeg valgte spanskskole basert på andre reisendes erfaringer. I herlige Casa Bambu hvor vi bodde, hadde de fleste reisende slått seg til ro for en måned eller mer, og flere studerte spansk i byen.
Skolen var det ikke noe å si på, men de fleste fniste litt av sistesiden i arbeidsboka:

I disse dager forbereder vi oss på en stor reise, og jeg har funnet ut at det er på tide å friske opp spansken igjen. Jeg burde sikkert meldt meg på noe kurs eller kveldsskole. Istedet har jeg bestemt meg for å begynne med det materiellet jeg har + litt suppleringer fra biblioteket. Så får jeg se hvordan jeg lykkes med det. Banneordene skal jeg foreløpig holde meg unna.

Hvilke språk kan du?

(Er supermisunnelig på de som kan ramse opp masse språk, særlig de som har vokst opp med en tre-fire språk som den største selvfølgelighet. Jukser jeg hvis jeg hiver på svensk som et språk jeg behersker? Det føles liksom sånn )

Den ene en 200 meter høy rampe mot Atlanterhavet, den andre et gammelt slott. Begge populære attraksjoner og verdt et besøk; Cliffs of Moher og Bunratty Castle.

Da Joe og jeg sist besøkte Cliffs of Moher var det én stor parkeringsplass og grusete stier rundt omkring O’Brian-tårnet og langs klippekanten. Nå er det parkering på begge sider av hovedveien, souvernirbutikker, restaurant, toaletter og et opplevelsessenter her. Heldivis integrert i naturen, og minner nesten om et lite Hobbitun.

PK er litt skuffet. Det blåser ikke nok! Joe og jeg har fortalt om den kraftige vinden vi opplevde her sist. Hvordan folk rullet rundt på gresset ute av kontroll, fanget i vindtunnellene som virvler opp fra klippene. Komisk.
Idag blir det et blekt minne der solen skinner, havet er rolig og vi rister på hodet. – Wow!
Vi tar oss god tid. Tar bilder, drar frem kikkerten, studerer alle fuglene som sitter ned på klippepilaren som stikker opp av sjøen nedenfor oss. De er litt for langt unna til at jeg kan se dem klart, men klippen er nærmest dekket av lundefugl, blant annet. Jeg skulle så gjerne sett en på nært hold!

Vi går rundt tårnet som troner alene på klippehøydene. Det ble bygget i 1835 av Cornelius O’Brien som et utkikkspunkt for turister allerede dengang. O’Brien mente at turisme ville komme lokalbefolkningen tilgode og bringe dem ut av fattigdommen.

Vi fortsetter inn i det nye turistsenteret. Her har de blant annet en 3D-vinsing av klippene og livet her. Vi følger en måke både høyt og lavt, og dukker under vann. Vi ser delfiner, ulike fisker, vi ser tang og tare, klippene, steinformasjonene… Området har virkelig et mangfold verdt å ta vare på.

Bilen er god og varm da vi setter oss inn i den igjen. Hele tiden har jeg tenkt på en butikk som skal være i området her, men jeg kan ikke huske hva den inneholdt. Men jeg synes å huske at det kunne være noe interessant å se for foreldrene mine der… Den er ikke så langt nede i gata viser det seg. The Story of Liscannor Stone. Stein var det de solgte her! Masse flotte produkter av stein, i tillegg til pledd, musikk, røkelse osv. Det er også en cafe her. Om det ikke hadde smakt godt med noe å drikke nå? Te og kaffe kommer på bordet, og vi dumper ned i stolene. Deilig å sette seg litt.

Jeg vil kjenne litt til på følelsen av denne delen av landet. Snart kjører vi inn mot Limerick og dermed vekk fra havet. Nedenfor oss brer store sandstrender seg og akkurat denne delen av Liscannor Rd mot Lehinch er utrolig sjarmerende. Hvor deilig hadde det ikke vært å bare leid et lite hus her for en liten stund. Ruslet langs stranden, i sol og vind, klatret opp mot klippene og utforsket karsk-landskapet lenger nord på The Burren.
Jeg lengter allerede tilbake.

Bunratty Castle. Slik vi ser det idag er det estimert til å ha blitt reist i ca. 1425. Selvfølgelig er slottet restaurert og polert og inviterer til en titt på livet i et middelalderslott.
Jeg forelsker meg i taket oppe i det ene tårnet. Litt for mørkt og tungt til at jeg ville hatt et slikt selv, men jeg synes det er flott for det. Eksotisk på en måte, som noen man kunne sett langt borte i Østen…

Vi klatrer opp og ned smale trappetrinn og titter inn i rom som plutselig åpenbarer seg. Her er gamle møbler, innredninger av rommene slik de tror det var. Vi titter ut de smale vinduene, og oppe på taket ser vi utover elven Shannon.

Utenfor er det mer å se. Parken rundt slottet består av gamle hus og cottages. Det fungerer som en blanding av museum og opplevelsessted for hele familien. Butikker, kaféer, rom å titte inn i og en irsk ulvehund man kan hilse på (selv om noen kanskje lurer på om man kan ri på dem også – det er tross alt en av de største hunderasene vi har).

Utpå ettermiddagen er vi forsynt. Utenfor slottsområdet ligger det som sies å være Irlands eldste pub, Durty Nelly’s (sier ikke de alle det?). Vi setter oss ute. Det er fortsatt sol og varmt og det må utnyttes. Irish Stew går ned på fullkant mens vi studerer kaiene som plukker opp de små posene med…majones!

Et par timer senere ligger vi på Maldron Hotel på sørsiden av Limerick. Puster ut og lader opp til en fest på et lokale i nærheten. Joe’s mor skal feires og tross det er et 80-års lag blir det livlig for det. Vi danser, vi drikker, vi prater og mor selv er en av de siste til å dra, da vi blir kastet ut nærmere to på natta.

En artig ting: En dame og en mann underholdt store deler av kvelden. Hun hadde en nydelig stemme, og Mamsen og PK var i fistel over så mange gamle herlige slagere som ble spilt. De var stadig på dansegulvet. Også helt mot slutten, da de ser at alle rundt dem plutselig står stille, vendt mot artisten. Alle reiser seg – og synger nasjonalsangen.
Det er punktum, alle fornøyde og glade. Også vi.

Jeg vender hovedgatene ryggen, kikker ned på det provisoriske kartet jeg har skriblet ned og tar bena fatt. Jeg er på jakt etter Banksy. Eller rettere sagt – sporene av ham.

Det menes mangt og mye om grafitti. Personlig synes jeg mye er totalt unødvendig og ødeleggende – særlig tagging. Men når motivet har et vettugt budskap derimot, synes jeg det er et fint bidrag i bybildet. Som mye av det Banksy etterlater seg. Den stensilerte stilen hans pirker ved fordommer, sosial fordummelse, konsum, humor og politikk.

– Just follow the road down to the end, and there, by the tank you will see a Banksy. Sier kameraten min. Og jeg går ned gaten og ser av en eller annen grunn etter en svær vanntank. Hvem venter vel å se en gammel tanks midt i London? Men i denne overgrodde hagen befinner altså denne tanksen seg, og på veggen bak den – en Banksy, dog det er de som mener at denne ikke er av ham. Se bedre bilde av motivet her.

Banksy er et pseudonym. Kunstneren selv er ukjent for de aller fleste. Noen tror det er flere som opererer under navnet. Det er også mange etterlikninger der ute. Om alle de fire veggene jeg fant frem til faktisk er en ekte Banksy vet jeg ikke, men tre av dem er nå beskyttet av pleksiglass og silikon.

Les mer om Banksy her.

Fra Britisk Museum til Banksy. God balanse. Denne finner du i Clipstone St. Beskyttet som du ser.

Fra Jeffrey’s Street, ikke så langt fra Camden Market. Her krediterer han grafittiartist/tagger “TOX”, som tidligere i år ble fengslet for å ha sprayet “signaturen” på diverse tog og vegger gjennom ni år.

Her finner du dem:

http://www.banksy.co.uk

Bilen vår er en gammel ambulanse som sakte men sikkert blir omformet til en real ”Travelmobile”

Et glimt fra taket på Land Roveren. Vi ser for oss en stoooor Soletraveller-fot her. Det militærgrønne blir sort. Sirenen? Den beholder vi

Den irske folkemusikkens erklærte hovedsete, det er Doolin.  Da vi var her for seks år siden var det fortsatt et søvnig lite tettsted. Idag står det parat til å ta imot alle som vil se og høre hva Doolin kan by på.

Because he’s got no faloorum, faliddle aye oorum
He’s got no faloorum, faliddle aye ay
He’s got no faloorum, he’s lost his ding-doorum
So maids when you’re young never wed an old man

Den sitter klistret fast i hjernen min, og Joe gjør jobben med å holde den der. Han synger skadefro og mer enn gjerne mens vi rusler bortover veien. Doolin. Det føles som om annenhvert hus her er et B&B nå. Her er hotell, hostell og de som vil bo friere enn det har campingmuligheter også.

Sola skinner fortsatt og det blåser, men vi har kledd oss godt der vi lunter bortover Fisher Street mot den lille husklyngen rundt Gus O’Connor’s Pub. Et skilt annonserer for siste musikk-kafé før USA. Mamsen er inn og ut av souvernirbutikkene her for å myse på strikkegensere fra Aran-øyene som vi skimter der ute i havet.

Vi fortsetter. Passerer en golfbane. Hilser på en okse og haremet hans før vi går mot fergeleiet. Ikke for å dra ut til øynene, men for å få en første titt ned mot Cliffs of Moher som vi skal besøke imorgen. Og for å beundre mer karst-landskap, som vi har sett i hele dag, langs The Burren. Vinden blåser opp skumdotter rundt oss, og bølgene buldrer innover mot land. Mektig. Flott! Jeg står med ansiktet mot solen og snuser inn den salte sjølufta. Klippene ligger i en slags drømmeaktig dis. Jeg håper været holder imorgen også.

Vi er trøtte da vi rusler tilbake til rommene våre på Aille River Hostel. Tar en ettermiddagshvil. Vinden gjør en døsig. Et par timer senere banker det på døra vår. Mamsen og PK står utenfor. – PK vil ut og ta en øl! ler hun. Det er bare å kle på seg.
Litt sultne er vi også. Vi tar til venstre. Begynner hos Mac Diarmada. Lunchen vi hadde tidligere på dagen sitter fortsatt litt i, så vi går for club sandwich istedet for full middag, og er fornøyd med det – porsjonene her er store!

Musikken er igang da vi betaler og går. En liten gruppe med fiolin, bodhrán og fløyte sitter i en av sofaene ved inngangen og spiller. Vi krysser gaten og fortsetter inn til McGann’s Pub. Blir møtt i døra av mer folkemusikk og stappfullt lokale. Vi lytter litt før vi bestemmer oss for å gå tilbake mot Gus O’Connor’s Pub igjen.
På veien stikker vi nesa innom et av de nye stedene. Mer polert og tidsriktig interiør, mer dempet musikk, dog den er irsk. Men del hele mangler liksom sjarm og sjel, så vi fortsetter videre som planlagt.

Også hos O’Connor blir vi møtt i døra av livlig prat og musikk. Vi finner plasser rett ved musikerne. En gutt, som neppe kan være mer enn 11 år, spiller på bodhrán – den irske trommen. En dame fra publikum har visst ventet en stund på å få bidra med en sang. Da hun er ferdig svarer en av de eldre musikerne med en slags irsk versjon av et stev.
Vi drikker Guinness og klapper ivrig med. Kommer i prat med sidemannen. Studerer bildene på veggene mens vi nynner med de mer kjente irske melodiene.

Det er vindstille og opphold da vi rusler tilbake til sengene våre. Fornøyde, mette og trøtte.
Idet vi sovner kommer regnet.

– I’m not gonna make it, sier jeg til Joe. Som ser oppgitt på meg. Han har hørt det før.

Vi sitter på undergrunden på vei til Heathrow, og nå må jeg på do igjen. Det er ciderens feil. Og selv om jeg gikk på do både én, to og tre ganger før vi forlot puben ved Victoria Station var det tydeligvis ikke nok.

Å sitte på en humpende t-banevogn hjelper jo ikke akkurat. Joe tenker. Hvilke stasjoner har mest sannsynlig et toalett i nærheten? Siden vi ikke har mer kreditt på Oysterkortene våre vil vi unngå å gå helt ut av stasjonen for så å måtte fylle penger på kortene igjen…
Jeg husker ikke hvor vi hopper av, men vi ser et toalett – på stasjonen! Mellom oss og toalettet er billettkontrolleringsmaskinene. Jeg ser en vakt jeg går bort til. Smiler pent og peker i retning frelsen. Det er i siste liten jeg endelig får satt meg ned.

Jeg har flere slike episoder jeg kunne fortalt om. Mange jenter klager på små blærer – jeg vet ikke hva det er med oss. Noen ganger tror jeg det er psykisk; er man et sted man vet det er få toaletter blir man ekstra oppmerksom på det – i tilfelle… Andre ganger lurer jeg på om jeg har overømfintlig blære. Uansett – slitsomt er det! Det hjelper jo ikke at køene på dametoaletter har en tendens til å være….en del lengre enn på herredoer heller.

Det er produkter på markedet som kan bidra dersom man er tissetrengt på de gale stedene, eller at man av ulike årsaker rett og slett ikke er fristet til å sette seg ned på doringen. Det første jeg hørte om var en tvilsom papptrakt som skulle hjelpe kvinner med å kunne stå og tisse. Som gutta. Papp…væske…nei!
Så leste jeg om tisseposen fra Nomaden, i et nyhetsbrev jeg fikk for en god tid tilbake. Og likte den ideen bedre. Man tisser altså i en pose som er fylt med et stoff som gjør væsken om til gelé. Den rommer 8 dl så her er litt å gå på.

Man tenker på bleier, man tenker på å slutte helt å drikke væske (hvilket ikke går) og nylig, da jeg satt og lagde annonse for et firma som selger Inkontinol vurderte jeg nesten det også.

Nå har jeg nettopp lest om en ny tissetrakt. I silikon denne gangen. Rosa, for sikkerhets skyld, og til gjenbruk. Anbefales til jenter som skal på campingtur, på festival, på backpackertur osv.

Bilen vår skal riktignok ha toalett ombord, men ikke bli overasket om dere ser the Soletravellers pisse i kors.

Vi diskuterer morsomme ord som tesselation* mens vi hopper på det steinete underlaget. The Burren. Her kaller de det karst.

Overnatting og leiebil var bestilt på forhånd da vi satte oss på flyet til Irland. Noe av innholdet på turen var bestemt også, men fortsatt er det rom for ideer og endringer underveis, og dette er en av dem. Vi hadde aldri bestemt oss for hva vi skulle gjøre mellom Mountshannon og Doolin, så da Joe foreslo å kjøre nordover langs innsjøen retning Loughrea (og Galway) og deretter snu nesa mot kysten og The Burren ble jeg glad. Dette er et veistrekke jeg husker godt fra forrige gang vi var i Irland, og jeg likte det svært godt. Det er noe så røft, vilt og vakkert over det.

Det hele starter liksom ved Dunguaire Castle ved Kinvarra. – Vil dere stoppe og se? spør jeg mot baksetet. Foreldrene mine nikker. Det er ikke store stykket castle, men det sies at det er det mest fotograferte slottet i Irland… Det ble bygget på 1500-tallet, og i likhet med mange andre slott på de britiske øyer, arrangerer de Medieval Banquet også her. Jeg var på tilsvarende i Newcastle for mange år siden, og likte det veldig godt, men kvaliteten og opplevelsen er nok varierende fra slott til slott. Dunguaire Castle har hvertfall en interessant beliggenhet. Joe synger Galway Bay mens vi studerer forholdene. Idag er det lavvann og en haug med svaner har slått seg ned blant all tang og stein. Med de kritthvite fjærene ser de nesten ut som snødotter her og der.

I retning Ballyvaughn begynner vi å se hva The Burren dreier seg om. Stein! The Burren er et såkalt karst-landskap. Alt vannet som daler ned fra skyene forsvinner ned i sprekker og forårsaker at lite vegetasjon kan gro her. Landskapet synes nakent og forblåst. Men vi er ikke helt der ennå. Først skal vi se hva det lille Farmers Market i Ballyvaughn har å by på. Solen titter frem da vi rusler rundt og kikker på ferske krabber og hummer. Fyser på kakene. Smaker på jordbær. To kurver blir med i bilen videre.
Vi er på vei ut av dette koselige stedet da vi passerer noe som ser ut som en målpassering. Jo lenger sør vi kjører jo flere syklister ser vi. Det må være et race på gang.

De får sykle i fred. Snart står vi ved havet og snuser inn den salte sjølufta. Det føles som et slags Irlands svar på Mølen utenfor Larvik. Her er bare stein. Og havet. Vi dilter litt rundt. Tar bilder, studerer steinformasjonene, hopper over sprekker, studerer en blomst og bare…er. PK har nytt kamera, og har tatt sikte på en stein som likner…en dinasaur?

Det er lunchtid, og magene kurrer da vi parkerer utenfor O Donohue’s Pub i Craggah. Her er det travelt! Flere sylister stopper ved en benk for å drikke vann før de durer videre. Noen nøyer seg ikke med det. Inne på puben er det flere som kjøper drikke. Vann, saft, øl…det meste går ned.
– This is GREAT! gliser en av dem. Han har hentet to store mugger med saft som han har satt ut og kommer inn igjen. – Det handler om å delta, ikke vinne, fortsetter han. – En gang stoppet vi her, en hel gjeng, og så ferdig en fotballmatch før vi fortsatte mot mål!
Flere sitter utenfor og slapper av. Forteller at det er noen hundre som deltar, og at det er flere ruter. Nå og da passerer de som tar racet meget seriøst. Man kan skille deltakerne ved å se på sykler og utstyr. Og farten, selvfølgelig. Jeg synes bare deltakelsen er imponerende uansett – vi har kjørt et stykke ned hit fra målplasseringen i Ballyvaughn. Legg til godt med sidevind og regn som kommer og går.

Vi setter oss ned. Bestiller mat. Kort tid etterpå går Mamsen løs på en Irish Stew, mens vi andre har bestilt dagsfersk torsk i det jeg tror er en av de beste fish and chips jeg har smakt.

Det kan synes som det er lite å hente i dette landskapet. Likevel er jeg forelsket i denne delen av Irland. Hjerterommet er stort, atmosfæren god. Og vi har mer i vente. Kvelden skal tilbringes i Doolin.

* Tessolation: I Tasmania fant vi noe de kaller Tesselated Pavement. Det ser nesten ut som om mennesker står bak det perfekte rutemønstrede underlaget mot sjøen ved Tasman Peninsula. Det skyldes altså erosjon.